P Å   G Å R D E N      
  F O R T E L L I N G E R      
  S P I L L      
  M U S I K K      
  M A T      
  V I S S T E   D U   A T …      
  H V A  S K J E R      
 
 
 
 
     
 
Eventyr
Myter og sagn
Historier
 Om hesten
 Om kua
 Om grisen
 Om høna
 Om sauen
 Om geita
 Om katten
 Om hunden
 Fra Bjørnstjerne Bjørnson
 Vesleblakken
 Lauvros
 Revefangst
 Bjørn og elg
 
 
 
 
Bjørn og elg

To elgsdyr stod midt inne i susen fra Aurdalsfossen, ei kolle med årsgammel kalv. Vinteren lå flekkvis omkring dem. For sola tok godt her i solhellingene. Skogbotnen var rå og gjennomvåt nå i snøbråninga, og gjennom trærne steig vårens første sevje.

Elgene var magre. Hårlaget var ujamnt, ikke blankt og glatt som på et velfødd dyr. For vinteren igjennom hadde det levd på bark, småbjørk og småfurutopper, og det var ikke stort å bli feit av
Både kolle og kalv hadde milde, brune øyne. Ørene var lange og mjuke. De vifta hit og dit, og lydene fra lufta og fra fossen strømte inn i dem som i et slags trakt. Den minste knekk fra skogen virka på dem og fikk dem til å rykke. Og likså fin som hørsla var, likså vake var dyrenesene. Slimhinna fanga den minste lukt.
Mens elgene stod der opp og ned, holdt kalven seg tett i in til mora, omtrent som et hesteføll. Den så skrangelt og ulenkelig ut med de uforholdsmessig lange beina. En myrteig bak hadde tatt avtrykk av elgeklauvene, både etter kolla og kalven. Og avtrykkene viste tydelig de breie, sprikende klauvene til kolla og de smale, litt sammentrengte etter kalven.
Nede i lia lå den store bjørnen Rugg. Han fant spora og fulgte dem. Her og der hadde elgene stanst og bitt toppen av ei småbjørk med bristende knopper.
Bitta var kvite og ferske.
Elgfaret dampte sterkere og sterkere; her og der lå kvist som var knekt under dyra. Det var langsmale søkk i mosen etter elgklauvene.
Elgene lukta ikke Rugg. De sto dørgstille og tygde.
Med ett ble kolla oppmerksom. Kjevene stanste og gikk ikke om hverandre lenger, og maten ble liggende mellom tennene. Nå arbeidde både syn, hørsel og lut samtidig for å finne ut hva den mistenkelige knekken hadde å bety. Ørene hadde meldt at noe var urolig i skogen. Det var ikke trygt, men kolla visste bare ikke hvor  utryggheten kom fra. Denne tida på året var forresten ikke så farlig. Men når bjørka gulna, da ble det farlig. Kolla hadde det på seg når jakttida kom, og da ble hun skvetten for den minste lyd. Nå ville hun undersøke nøyere før hun sprang.
Teften av dyra hadde slått beint på Rugg, som en velluktende vind. Han visste de stod tett ved, men det var umulig å se dem.
Også kalven skjønte dat noe stod på. Med store, truskyldige øyne saumfór den skogen. Men nei, ingen ting rørte seg, ingen ting lukta. Så var det at en tørr barkstrimmel som lå igjen fra tømmerhogsten, knaste under den høgre labben på Rugg. Det var advarsel nok for elgkolla, og i det samme fikk hun og skimten av ham. Hun snudde seg med utruleg fart, forbausende lydløst. Og der hun langte ut, gjorde hun ikke mer støy enn en hare. Ikke en kvist knakk.
Men Rugg satte etter i vilt jag. Den svære kroppen kraup saman og retta seg ut. Ingen jakthund ville ha orkt å følge ham. Og elgen la også over i langstrakte byks: men Rugg halte innpå.
Duren fra fossene ble sterkere og sterkere, og dyra dukka lenger og lenger inn i den..
Kolla og kalven hadde bare én tanke, og det var å komme unna, stadig unna. Kolla hadde svømt  elva så mang en gang, og derfor sprang hun instinktsmessig dit. på samme måte som når hun om høsten kasta seg på store vann for å unngå hund.
Hun hadde nå også fått teften av bjørnen, og som alle dyra i skogen ble hun tatt av en ubeskrivelig redsel ved denne lukta. Øynene ble store, stive og utstående av anstrengelsen.
Rugg drog stadig innpå. Han kunne se hvordan de lange beina på dyra foran ham lynsnart kasta seg fram over jorda, strakte seg ut og kasta seg framover igjen. Av og till gjorde kolla et tverrkast med hodet for å se etter forfølgeren, og hver gang ble hun villere av redsel.
Om noen få sekunder ville Rugg ta spranget opp på elgryggen. Han samla all sin kraft om de siste få byksene, – da satte kolla og kalven på vatnet. Susen fra fossene nedafor var så sterk at det ikke hørtes noe plass da dyra kasta seg uti.
Rugg tverrstanste. Han forstod at det ikke var mulig å svømme i elva. Den gikk altfor rivende og fossende. Og ikke langt nede var første stupet. Med åpen kjeft ble han stående å se på at elgen arbeidde.
Kolla og kalven dreiv med strømmen.
På sørsida av elva stod ein lang tørrgran. Den var død. Det fans ikke sevje i den. Nålene hadde falt av. I denne grana tok kolla øymerke, mot denne grana svømte hun av alle livsens krefter, mens avstanden mellom henne og kalven stadig ble større. Men ingen av dem fikk det riktig til å svømme, fordi strømmen liksom reiv beina vekk under dem.
Elgkolla skjønte at nå var det ute med dem. Likevel anstrengte hun seg til det ytste. Men tilmed i disse siste sekunder tenkte hun mest på kalven. Og da den gikk utover stupet, satte hun uti med et høgt drønn. Men kalven var borte.
Enda noen sekunder stridde kolla, og hun fikk et siste gløtt av livet. Det var sola, den glødende skiva, som hadde lagt glans i øynene hennes så mang en morgen når fjelltoppene stod i solrenningsbrann.
Kolla gikk baklengs utover fossestupet. Den lange, veldige kroppen bukta seg over kanten som en kjempefisk. Det drønte igjen gjennom fossestupet. Så slo elgen mulen brått og hurtig i været, sakk og ble borte.
Kalven kom med hodet først, knekte halsen og var død med det samme.
Kolla brakk det ene bakbeinet, og strømmet tok henne med seg videre gjennom fossekoket. I rasende fart ble hun kasta nedover Aurdalsfossen, gjennom gapende juv der bergveggene sto rett opp og ned og gråt, svarte som kol. Elvegufset regnte oppover og dynket skogen så den glitret.
Men Rugg gikk en stund langs elva og lette, forstod det nytta ikke, og søkte skogen igjen. Da tok sinnet over uhellet ham. Han slo labben om en stubbe, reiv den opp og hivde den langt bortover ei myr. Ei firfisle som holdt til i den halvråtne veden, kraup forundra ut.

(Fra «Der vildmarken suser» av Mikkel Fønhus.)

 
 
  © 2005 Fylkesmannen i Vestfold, Landbruksavdelingen   -   Send en melding til Tommeliten?