P Å   G Å R D E N      
  F O R T E L L I N G E R      
  S P I L L      
  M U S I K K      
  M A T      
  V I S S T E   D U   A T …      
  H V A  S K J E R      
 
 
 
 
     
 
Eventyr
Myter og sagn
Historier
 Om hesten
 Om kua
 Om grisen
 Om høna
 Om sauen
 Om geita
 Om katten
 Om hunden
 Fra Bjørnstjerne Bjørnson
 Vesleblakken
 Lauvros
 Revefangst
 Bjørn og elg
 
 
 
 
Vesleblakken

Det var midtvinters og knakende kaldt. Himmelen var stålblå og dirret av sol; den frosne snøen tindret hvit med skarpe, blålige skygger etter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokk på låvebruene som store gråbrune nøster av løs ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne i åndedrettet. Bortved Prestegårds-bekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget seg is-tapper og hvelvinger, hvor vi lekte hus og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt; der hadde det frosset bulket is  og underlige figurer i småstrykene, med revner i, som vi så det svarte, hemmelighetsfulle vann igjennom, dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.
Her ved bekken, hvor vi holdt gjestebud med isbiter og kjørte til kirke på de stålblanke, snø-bare skliene, hadde min yngste bror hentet seg sykdom, farlig sykdom. Nå lå han i sterk feber, med kort åndedrag og stønnende hoste; med rust-røde striper i det seige han fikk opp. Det var ikke til å ta feil av lenger. Det var den sykdommen som der oppe i bygda tok de små, knekte de voksne, og løste opp for de gamle – lungebetennelse. Og så var det fem mil til Tynset til nærmeste doktor.
Tredje døgnet, tidlig om morgenen, nettopp som Ola Styggpåjord satt i drengestua og fikk seg åbit, kom far inn, blek og beveget. «Du får reise etter doktoren, Ole – straks,» sier han i døra.
«Er det så klent i dag?»
«Ja, dårlig, ser du.»
Ola tar seg i hast en to, tre munnfull, stryker så skjea av i hånden og reiser seg.
«Når tror du du kan være her igjen da, Ola?»
«Å, je vet itte, je – det er nå ti mil å kjøre, og så er nå Tynsetkjølen slem vinters-tida.»
«Så er du vel ikke her før utpå morgensiden igjen da, Ola?»
Far ser urolig ut. Ola Styggpåjord står og grunder.
Med ett ser han tillitsfullt bent inn i ansiktet på presten.
«Je tær Vesleblakken,» sier han. Far stryker seg over øynene, går et par skritt og stanser igjen.
«Så er du her kanskje tidlig i natt da, Ola? » sier han.
«Je ska væra snar,» sier Ola Jonsen, han tar trøya ned fra slinda.
«Ja, du får gjøre ditt beste denne gangen, Ola; for det kan gjelde et liv.»
«Je får freste.» Far går.
På slaget 6 holder Ola Styggpåjord for svala med Vesleblakken og fars lette kirkeslede.
Hesten står der tett og sterk, med dombjellekransen høyt båret over den løftede hals, og de store, svarte øynene lysende av kraft. Far kommer ut i døra.
«Gutten er dårligere, Ola. Du får kjøre hva hesten orker.»
«Ja, som presten vil,» sier Ola og tar tømmene.
«Bi litt, Ola!»
Presten går inn og kommer straks ut igjen, Han rekker Ola svepa:
«Du får bruke den i dag»
«Ja, om det trøngs,» sier Ola hardt, men tar imot den.
Far går bort og klapper Vesleblakken på halsen.
«Ja, så i Guds navn, da!» sier han.
Ola kjører.
..................................

Det var en lang dag for Vesleblakken, og en lang dag for oss der hjemme. Sykdommen tok til. Og jeg for min del var stor nok til å lese av fars og mors ansikter at faren steg. En underlig uro drev meg det var ikke fred å finne. Jeg gikk ut i den sterke kulden og sto der barhodet; glohet i øreflippene og med øyehårene klistret av frossen gråt, lydde jeg etter dombjeller og hvisket alt imellom: «På kveldsiden, på kveldsiden»; for ved den tiden måtte Vesleblakken nå fram. Jeg minnes så grant at jeg ba til Gud at han ville gjøre et eller annet underverk, så Vesleblakken kunne nå fram på kveldssiden og den vesle broren min ikke måtte dø; for bare doktoren kom, så …
Urolig listet jeg meg inn igjen, snek meg på tærne inn i sykeværelset. Hver gang et hosteanfall kom, vendte mor seg fortvilet mot oss andre.
Far stanset. «Han kan kanskje være her ved tolvtiden,» hvisket han. «Hvor mange er den nå?

«Fem.»
«Da blir det for sent; – det er mange, mange timer!»
– mor gråt.
Nei, dette var ikke til å holde ut. Halvkvalt av gråt listet jeg meg ned igjen i min ensomhet; ingen enste meg, hvor jeg gikk, eller hva jeg gjorde.
Jeg lydde på nytt, enda det jo var fåfengt. Var det ikke en bjelle? Å nei – det var nok ikke det. Ikke dombjeller iallfall. Men likevel som en slags underlig sang i lufta. Jeg hørte hundene gjø både på Bergset og lenger nord; men ingen bjeller. Nå kommer denne underlige sangen igjen – blir borte og kommer igjen. Nå hører jeg det. Det er dombjeller. Det er våre. Ja, det er våre. Jeg holder pusten og stirrer ufravendt mot Bergslia. Bare det nå er dem. Jo, der ser jeg alt det kjære gulhvite hodet, høyt båret, – jeg brå-snur og springer inn, oppover trappa, faller, og opp igjen kommer larmende og heseblesende inn i sykeværelset og bort til senga:
«Mor, Vesleblakken kommer!»
«Hva sier du?» Hun reiser seg
«Du må ta feil, gutten min,» sier far, han blir blodrød i ansiktet og går raskt til vinduet.
«Nei, det er Vesleblakken, hører du!» sier jeg høyt og ivrig, og trenger meg fram for å se med. Da hører jeg far hikste til, et par underlige hikst; – doktoren svinger nettopp inn på gården.
«Jo, det er Vesleblakken, gutten min,» sier han tykk i målet, vender seg bort, snur seg med det samme mot meg igjen, stryker meg flere ganger nedover håret, retter så med et raskt tak på sitt stive hvite halstørkle, tar lua og går.
Men nede, utenfor svala, står Vesleblakken, skumsvett, med rimfrost om neseborene og i det krøllete, våte hårlaget. Den kaster med hodet, tygger i bislet og flytter med benene, bevrer av og til over lender og rygg, rent oppøst. Den har sprunget de ti norske mil i snødrev og storm over Midtskogen og Tynsetkjølen fram og tilbake på tolv timer.
Far sto i svala og tok imot doktoren; den eiendommelige medisinlukt fulgte da han gikk foran inn. Men i døra vendte far, gikk ut, tok hesten om hodet og strøk den nedover den skumvåte hals. Den humret og søkte som vanlig etter sukkerbeten, men den var glemt i dag.
«Brukte du svepa, Ola?» spurte far.
«Je gjorde som presten sa,» svarte Ola, han sto og tok ut selepinnene. «Det sto om livet, væ,» føyde han sakte til, tok hesten ved bisselet og dro til stalls.
Han hadde rett: det sto om livet. Og det var Vesleblakken som frelste gutten, det sa doktoren siden.
––––––––––
Tre dager etter det hadde hendt, kom Ola Jonsen, drengen, opp og ba om å få tale med presten.
«Nå, Ola hva var det?» sier far og ser opp fra protokollen, med fjærpennen mellom tennene.
«Det står nok itte rekti tel med Vesleblakkøm,» sier Ola rådløs og ser ned på sine krokete fingrer.
«Hva feiler hesten?» Far er blek, han har reist seg.
«Je trur’n har fått longebetegnels,» sier Ola vékt.
Far steg til som i vrede: «Da har du skamkjørt den, Ola.»
Ola snur og vender skinnlua mellom fingrene. Så ser han opp. « Det fekk bli anti vesleguten hell hesten din,» sier han skarpt. Far tier, – han minnes.
«Se å få bud etter dyrlegen straks,» sier han så.
«Han er her alt,» svarer Ola.
«Hva tror han?»
«Han ska’ gjøra sitt, seier’n; ellers så vet’n nå itte.»
Far tar hatt og frakk og går ut. Ola følger
Vesleblakken sto på stallen og skalv. Hodet lut, ørene hengende, øyet dødt og lidende, kort ånde, og hoste alt blek, imellom. Og mens lille Johannes lå i sin første, rolige søvn, med jevne åndedrag etter den overståtte fare, slet Vesleblakken med alle sykdommens smerter, båret for å berge guttens liv.
Søndag morgen, så snart jeg var i klærne, fór jeg som vanlig ned i stallen. Den sterke, varme hestelukt slo imot meg i møte i dag som alltid; Storblakken knurpet og skar det frodige høyet mellom tennene, som den pleide; Borka sølte med sin grå, myke snute i vassbøtta; men da jeg kom til Vesleblakkens spiltau, så jeg ikke det kjære gulhvite hodet mer. En usigelig angst kom over meg. Nesten fra meg selv krøp jeg opp på krybba for å se. Spiltauet var tomt. Men midt på stallgolvet, der hvor vintersola la en skrå, kald strime inn gjennom stallgluggen og lyste opp i mørket, der lå Vesleblakken, strak og stiv.
Det rislet som kaldt vann over meg.
«Vesleblakken!» hvisket jeg med snørt strupe. «Vesleblakken!»
Den humret ikke, den løftet ikke hodet. Det var stilt omkring, bare Storblakken som tygde likesæl, Og Borka, som tungt satte en fot ned. I gråt kom jeg ned fra krybba, ut av stallen og inn til mor, like i fanget på henne med hikst og gråt.
«Hva er det, gutten min?»
«Vesleblakker er død, mor! Den lever ikke lenger, mor»
Og jeg storgråt. Men mor reiste seg brått som hun hadde fått et knivstikk.
— Snart var stallen fylt av alle gårdens folk, som sto to og tre og så og talte og forklarte, i denne syngende, sørgmodige tonen som er egen for landsens folk i sorg.
Milde og myke falt alle ord, med lang stans imellom.
Så tok mor mot til seg. Hun gikk bort til hesten og klappet den på halsen.
«Ja, Gud signe deg da, Vesleblakken, og takk for alt,» sa hun fast, men lavt. Så gikk de stilt, én etter én, som de var kommet.
Men den som ingenting sa og ingenting gjorde, var Ola Jonsen Styggpåjord, drengen Blek sto han opp mot spiltauet og stirte ned for seg.
«Skal ikke du gå, du Ola?» spør mor i døra.
«Je synes itte jeg er god for å gå frå,» kom det fort og brutt, og så med ett tar gråten den sterke mann. Mor blir taus. Denne dype sorg over et dyr grep henne mektig, helst da hun visste at dette dyret hadde ofret livet for hennes barn.
«Det måtte så skje, Ola» sier hun mildt og klapper ham på aksla.
«Det måtte full det,» svarer han. Det var alt. Mor gikk.
Jeg vet ikke hvordan det gikk for seg, men slik ble det, at så snart vi to, Vesleblakkens beste venner, ble alene, så kom jeg på kne på det våte stallgolvet med hånden bortpå Vesleblakkens hode.
«Du kjære Vesleblakken,» hvisket jeg. Og Ola Jonsen Styggpåjord sto taus, der han før sto, og lot meg kjæle det døde dyr. – Men så hogg kirkeklokkene i, festlig, nesten vilt. Og for min barnesjel ble det til at Vesleblakken var kommet til Gud og var blitt så stor, så stor, med bjeller som klang ut over all himmelens hvelv; – og så var det bare Øvre Rendalens kirkeklokker, som ringte inn en vemodig søndagsmorgen.

(Vesleblakken av Jacob B. Bull)

 
 
  © 2005 Fylkesmannen i Vestfold, Landbruksavdelingen   -   Send en melding til Tommeliten?