P Å   G Å R D E N      
  F O R T E L L I N G E R      
  S P I L L      
  M U S I K K      
  M A T      
  V I S S T E   D U   A T …      
  H V A  S K J E R      
 
 
 
 
     
 
Eventyr
Myter og sagn
Historier
 Om hesten
 Om kua
 Om grisen
 Om høna
 Om sauen
 Om geita
 Om katten
 Om hunden
 Fra Bjørnstjerne Bjørnson
 Vesleblakken
 Lauvros
 Revefangst
 Bjørn og elg
 
 
 
 
Fra Bjørnstjerne Bjørnson

Fra "Småstykker"

Nesten hver sommer var det bjørn i marka som slo ned mange dyr og sauer for oss og andre. Rett som det var, hørte vi gjetergutten nihauke og buhunden halse; da ble det ringt med klokka, arbeidsfolk kom løpende, og opp i marka med geværer, økser og jernstaurer, men de kom i regelen for sent: enten hadde hunden alt jagd bjørnen, eller så var kreaturet slått ned før hjelpen kom.
Hestene kunne bedre hytte seg, men det hendte nå og da at han drepte en hest, enten ved å lokke ham i en myr, hvor hesten sank i og ble et lett offer, eller ved å få ham på jag, så han styrtet ut over et sva.
En sommer var det især slemt, det var nesten ikke en uke hvor bjørnen ikke var ved kreaturene, hestene kom rett som det var, helt fram til råket og var dyktig redde av seg, for hver gang var de  jagd av bjørnen.
Men Blakken og den hoppa og det føllet han med skarpe sko holdt vakt for, kom aldri. Vi visste til sist ikke hvordan det var gått med dem; gjeterne hadde ikke hørt hoppens bjeller på mange dager. Da det hadde vært et langvarig uvær, hvori ellers hestene pleide å søke nærmere til hjemmet, ja ofte å stille seg like utenfor ved grinda som førte til stallen, og enda ikke var kommet, ble guttene sendt mannsterke opp i skogen for å lete. De lette mest omkring myrlendt jord, om bjørnen der skulle ha forlokket den kamplystne hest og så overvunnet ham og siden kanskje tatt både føllet og hoppa, som naturligvis ville forsvare føllet.
De lette og lette uten å se noe mistenkelig. Spor etter bjørnen var alle vegne å se, intet tegn til kamp med hester.
Som guttene går og taler om dette og nærmer seg det beste hestebeitet i skogen, blir en av dem oppmerksom på at like i nærheten av en myr er spor etter føll og hoppe. I det uendelige må de ha gått rundt på samme plett, altså i stor angst, og det hadde skjedd nylig, visstnok samme dag. Ved å undersøke myra fant de ganske riktig denne  oppsparket etter stor kamp.
Det begynte å gå guttene både kaldt og varmt; men de ville dog se nøyere etter. Ved kanten av myra så de spor etter bakbenene både på bjørn og hest, de hadde altså begge reist seg opp, bjørnen hadde gått baklengs ut i myra for å narre hesten, og hesten etter. For bjørnens brede labb og legg kan myrjorda nok bære, ikke heller er han så tung som hesten, som synker i og sitter fast.
Men denne gangen hadde bjørnen forregnet seg, for vel hadde Blakken sunket stygt nedi, men hans lenders kjempekrefter hadde løftet bena opp av myrens sug, mens de skarpskodde forben prylte, og skjæretennene rev, – og snart så de ikke lenger likt til bjørnens bakben, men derimot et nøyaktig avtrykk av hans pels – og atter ett og atter ett, og så hele myra nedover. Han var kastet over ende, hadde ikke kunnet løfte seg igjen, men hadde veltet seg rull i rull for å verge seg mot slagene og bitene av den rasende hest, dette kunne de forfølge like til fast jord.
Oppildnet av kampplassens varme fortelling ble guttene mer lydhøre og gløgge og kunne nå i den solsitrende luft etter regnværet høre hoppens bjelle fra lauvskogen under åsen.
De ilte derhen, – men møttes av Blakken som med sprutende øyne forbød dem å komme nærmere. Han var ikke til å kjenne igjen. Med løftet hode og svaiende man travet han rundt om hoppa og føllet i store kretser, og det var kun etter megen blid tale og ved hjelp av salt som de bar med, at de kunne få ham til å huske at det var kjentfolk som kom.
Men denne Blakkens storbedrift, som i sitt slag var enestående, la slik glans om hans navn at han fra «Prestblakken» heretter ble opphøyet til å hete «Bjørneblakken».

 
 
  © 2005 Fylkesmannen i Vestfold, Landbruksavdelingen   -   Send en melding til Tommeliten?